Vinternåla

For dere som ikke kjenner til Tindenåla i sin opprinnelige form kan jeg starte med å introdusere den før jeg rabler i vei om den nye varianten – som er enda noen hakk hvassere å anskaffe seg.

Det har jo i lang tid vært viden kjent at god gammeldags tindesport er en uoffisiell "sport" der vi verken får medaljer eller utmerkelser for bragdene våre – sett bort fra eventuelle likes i sosiale medier selvsagt. Nå stemmer ikke dette helt, for en av de kanskje gjeveste utmerkelsene vi kan utsmykke oss med er akkurat innad tindesporten; nærmere bestemt innad Bodø Klatreklubb for å være presis: nemlig Tindenåla!

Tindenåla er en utmerkelse i regi av Bodø Klatreklubb medlemmene får utdelt dersom de bestiger seks bratte tinder i Nordland – hvorav to må bestiges vintertid. Tindene er såkalte klatretopper, hvorav flere er ganske så utilgjengelige – vi snakker til og med båt (eller en drøy anmarsj) på flere av dem. 

Stiftelsen Tindenåla trådte i kraft 1. januar 1998 – hvis mål er "å virke motiverende for ivrige fjellklatrere og gi inspirasjon til å aspirere mot klassikere i Nordland – videre gi turinspirasjon vinter så vel som sommer."

"Tindenåla skal henge høyt og er BKK`s høyeste utmerkelse for aktivitet innad Bodømiljøet."

"Tindenåla skal være festet på jakke eller lignende, og der skal følge et diplom i – fire – farger underskrevet av leder i BKK eller den han/hun bemyndiger."

"Tindenåla skal utdeles i forbindelse med BKK`s aarsfest og skal avstedbringe et rungende 3x3 hurra og kraftig klappsalve fra ALLE medlemmer. Den æresbeviste skal ha anledning til å holde et inntil 5 minutters innlegg på aarsfest hvor nødvendlig egen PR kan uttrykkes uten diskresjon."

Konseptet Tindenåla startet med et forslag fra Torgeir Kjus. Torgeir er blant de ivrigste fjellklatrerne i BKKs historie, og har utforsket mye nytt terreng i de lokale fjellene. Han er også Redningsmann i 330, utdannet Tindevegleder og forfatter av både Topptur i Bodøområdet og den gamle fjellføreren for Bodøområdet. I det Herrens år 1997 foreslo han en såkalt topptur-utmerkelse. Idèen fikk han fra den sovietiske utmerkelsen Snow Leopard Award – en pins man fikk utdelt etter å ha besteget samtlige av de fem 7000-meterstoppene i det gamle Sovietunionen: Pik Lenin, Pik Korjenevskoy, Pik Kommunizma, Pik Pobeda og Khan Tengri. Forslaget originalt bar navnet Fjellgeita, og besto av Strandåtinden, Preikestoltinden, Store Åselitinden, Sjunkhatten og Trolltinden. I tillegg til de to vinterbestigningene het det seg at to av tindene måtte bestiges fra andre ruter enn normalrutene. Sistnevnte forslag er dessverre skrinlagt, men man kan jo alltids krydre turene på egen hånd dersom man har lyst. Flere av tindenåltoppene byr nemlig på mange fine alternative ruter, sommer så vel som vinter.

Tindenåltoppene er som følger, grovt rangert etter vanskelighetsgrad sommertid: Store Åselitinden, Preikestoltinden, Sjunkhatten, Husbyviktinden, Stetinden og Strandåtinden.

Medlemmene selv plikter å melde inn når de har besteget alle toppene til styret i BKK. Det finnes ingen tidsbegrensning, men vinterbestigningene må skje mellom 1. november og 31. april – og det må klatres under faktiske vinterforhold. Hva som faktisk er vinterforhold, må vi bedømme selv. Så langt nord som vi bor, ute ved kysten, kan forholdene variere veldig. Vi kan ha full vinter i april eller tilnærmet sommer i februar. Den mest krevende tiden for alpinklatring er under vintermånedene som løper fra desember til og med februar. Dette er den mørkeste og kaldeste tiden på året, med langt mer ustabilt vær. For de som ønsker en gjevere utfordring går det an å innskrenke tidsrommet for bestigningene til denne tiden. 

Så hvordan skal vi fremlegge bevis fra bestigningene? Et godt svar kom fra Sveinung Bertnes Råheim da jeg spurte om akkurat dette i min spede begynnelse som fjellklatrer. Sveinung er en av de mest habile og erfarne vinterklatrerne i BKKs historie, med mange krevende førstebestigninger i beltespenna. Han er også forfatter av de fleste av klatreførerne for Bodøområdet. Svaret hans lød som følger: "Om du lyger på deg Tindenåla må du jo bare gå med den." Med stjerner i øynene innså jeg at dette gjør vi altså i bunn og grunn for vår egen del.

Videre kan det jo nevnes at man også må være medlem i BKK, og sist men ikke minst møte fysisk opp på Årsfesten for å skryte uhemmet av bragdene sine, for å få utdelt Tindenåla – og nå Vinternåla. For de som ikke er ekstroverte nok til å tale for store forsamlinger, kan dette faktisk utgjøre det største cruxet.. 

Så; over til den nye eksklusive Vinternåla. Det var Espen Kringlen som først foreslo idéen. Espen er en dyktig og djerv alpinist, med miksklatring som spesialitet. Opprinnelig tilflyttet søring, skjønt nå er han mer å regne som ekte Bodøværing, herdet etter flere år med nordnorske gloser og fjellsprell i nord. Sammen med Styret i BKK fikk de kjapt realisert visjonen om Vinternåla. Styret i BKK består blant annet av flere relativt unge og nytenkende sprekinger, som tilfeldigvis også er meget motiverte og fremadstormende klatrere – noe som i stor grad bidro til realiseringen. De har også vært ivrige i å sanke tindenåltopper. Disse relativt unge og spreke klatrerne er daglig leder Thale Røysheim, styreleder Emil Arnesen og styremedlem Karoline Lillevik.

Vinternåla er i bunn og grunn en vanskeligere versjon av Tindenåla, der en må bestige samtlige av de samme seks toppene vintertid. Kriteriene for godkjente vinterbestigninger er de samme som for Tindenåla. 

Dere lurer sikkert på om Vinternåla kommer ut i en ny utgave. Ja, det gjør den! 

Olav Evjen var den første til å bestige samtlige seks topper vintertid, da han vinteren 2024, sammen med Espen Kringlen og David Grant klatret Husbyviktinden. Neste på lista var Joda Dolmans, som nå i vinter 2024/25 klatret samtlige seks topper solo i den mørkeste og kaldeste vintertiden, på rekke og rad med kort tidsrom mellom bestigningene. Med solobestigning menes at han klatret alene, men sikret seg selv i tau der han følte behov for det. En solid bragd i Tindenålas, Vinternålas og BKKs historie! Espen Kringlen fulgte så hakk i hæl med sin bestigning av Stetinden sammen med Emil Arnesen, under svært krevende værforhold. Så var det damenes tur. Neste i rekka, og første kvinne, var Thale Røysheim med sin bestigning av Husbyviktind sammen med Amalie Miko og Dag Einar Olsen. Noen uker senere fulgte Kjersti Gausvik med sin bestigning av Preikstoltind med Karoline Lillevik. 

Innehavere av Vinternåla per dags dato 31.04.25: 

·         Olav Evjen

·         Joda Dolmans

·         Espen Kringlen

·         Thale Røysheim 

·         Kjersti Gausvik

Det kan også nevnes at det har vært usedvanlig mye aktivitet på tindenåltoppene denne vinteren, spesielt blant jentene i BKK. Om dette skyldes ryktene om den nye Vinternåla, dårlige klatreforhold i lavlandet eller simpelthen at de er gira, vet jeg ikke. Gøy er det likevel å se at så mange oppsøker disse bratte tindene vintertid – hvis flere av dem er på den eksklusive listen over Norges 10 vanskeligste tinder – for å erverve seg disse krevende, men svært gjeve utmerkelsene. 

 

Tindenål-/ vinternåltoppene: 

 

Store Åselitinden - 1177 moh. 

Lett synlig fra Bodø som den høyeste og kvasseste tinden i Børvasstindmassivet. Store Åselitinden er den lettest tilgjengelige Tindenåltoppen, og er også den letteste å bestige, sommer som vinter. Det er til og med kjørt ski ned fra toppens nordøstside (Johnsons renne). Normalruten sommertid følger Nordryggen fra skaret og kan fint gjøres uten tau om man er litt fjellvant. Andre alternative ruter er den meget løse eggen via Djeveltanna (5 R/X). Vintertid kan man blant annet velge mellom Johnsons renne (300 m 40° snø), Nordryggen (300 m M2) eller Østveggen (300 m AI4).

 

Preikestoltinden - 1072 moh. 

En kompakt granittmonolitt spekket med kvalitetsklatring. En del av Vassviktindan i Sjunkhatten Nasjonalpark. Tinden nås lettest fra Valnesfjord, 2-4 timers anmarsj. Her kan en velge og vrake i klassikere (sommertid i alle fall): Østeggen (3 tl. 3), Sydpillaren (6 tl. 5-), Vestveggen (10 tl. 7) eller den fabelaktige klassikeren Vesteggen (4 tl. 5-). Vintertid er Østeggen normalruten (3 tl. M4 R). Under gode forhold er denne relativt lett, men er det tørt kan det bli en spennende affære på det tynnsikrede svaberget på 1. taulengde. Andre alternativer er Sydveggen (300 m, M5 R) eller Vesteggen (4 tl. M5). Det kan nevnes at Odd Vassvik i Vassvika har bygd ei hytte ved foten av Preikestoltindens Vestegg. Han synes det var synd at den ikke blir brukt, sa han til meg en gang da jeg var i Vassvika. Om man ønsker kan denne helt sikkert brukes dersom man spør Odd. Odd kan nås på telefon: 48107416.

 

Sjunkhatten - 1185 moh.

Sjunkhatten er en av de mest utilgjengelige tindenåltoppene der den ligger dypt inne i hjertet av Sjunkhatten Nasjonalpark ved Sjunkfjordens vestside. For å komme seg dit anbefales båt – om en da ikke vil friste en solid dagsmarsj gjennom meget ulent terreng. Toppen er et mektig skue i et enda mektigere landskap, og består av variert klatring, sommer som vinter. Sommertid kan en velge etablerte ruter i alle himmelretningene. Normalruta er Vestryggen (250 m, 4), men også Nordvesteggen (12 tl. 6-) eller den bratte klassikeren Sydpillaren (10 tl. 6+) er å anbefale. Vintertid dannes det ofte is på Vestryggen (250 m, WI3-4) og Sydveggen (uklatret), noe som gjør at klatringen her er av usedvanlig høy kvalitet for alpinklatring på vinteren. 

 

Husbyviktinden - 800 moh. 

Tidligere kalt "Den perfekte tind" av William C. Slingsby, formet som en nærmest feilfri blankskurt granittkjegle. Tinden ligger på nordsiden av Folda, langt utenfor allfarvei. Båt over fjorden er absolutt å foretrekke, og det mest eventyrlige. Båtturen over til Sørfold kombinert med å være en frittliggende klatretopp gjør den til en av de mest eksotiske og ettertraktede tindenåltoppene. Normalveien er Vesteggen (300 m, 4). Andre gode alternativer er Østeggen (4 tl. 5), og Nordøstpillaren (5 tl. 5). Vintertid er det kun normalveien som er klatret (ca. 4 tl. M4/5 R). Husbyviktinden kan være en særdeles krevende topp vintertid. Dette skyldes at sva og ren klippe dominerer det øvre terrenget. Den kan nok være tidvis være vanskelig å sikre også. 

 

Stetinden - 1392 moh.

Norges nasjonalfjell; Gudenes Ambolt! Foruten å være det mest ikoniske og kjente fjellet i Norge, byr Stetinden også på flere av Norges kanskje aller fineste tradlinjer. Alternativene er mange, men mest kjent er Sydpillaren (12 tl. 6-) og Vestveggen/-eggen (14 tl. 6+). Normalruten er også meget fin, der De 10 forbitrede fingertakene (4+) er cruxet. Vintertid er denne veien absolutt å foretrekke, med mindre man vil drytoole seg oppover og inn i evigheten. Forholdene kan variere veldig ettersom at fjellet er så høyt og utsatt for alt av vær som herjer vinteren gjennom. Undertegnede har selv vært med på både tynnplastret is på svaet ved Fingertakene, akkurat nok til å holde vekten min ved delikate stegjernplasseringer – så vel som 30 cm tykk rimfrost à la Cerro Torre, der jeg simpelthen kunne spasere opp. Graderingen varierer med forholdene, men normalt gradert M4. 

 

Strandåtinden - 862 moh. 

Lett synlig fra Kjerringøy Handelssted som en særdeles dramatisk topp. Den ser riktignok langt mer ubestigelig ut fra avstand enn den faktisk er. Rangert som Norges 3. tøffeste topp å bestige. En av våre eller fineste og lettest tilgjengelige klatretopper. Normalruten/ Vestryggen (grad 5-) er en av de mest populære klassikerne i Bodøområdet. Det er klatret mye på Strandåtinden, primært fra nord og sør, men de fleste alternative rutene er seriøse. Vintertid er er det kun Vestryggen som er fullført. Strandåtinden er antagelig den aller mest utfordrende tindenåltoppen vintertid. Det som er lett tinderangling om sommeren blir fort noen hakk vanskeligere på vinterføre. Man følger en lang og utsatt egg hvis det tar lang tid å forsere med isøkser og stegjern. På eggen er man også meget utsatt for vær. Dessuten er det en lang vei tilbake om man må snu. Eggen byr på 2 crux. Det første er gradert M5, men kan lett sikres dersom det ikke er is i rissene. Det andre er gradert M4 R/X dersom en klatrer rett på. Flere djerve og erfarne klatrere har uttrykt at de synes det har vært skummelt. Det ryktes at man kan klatre ut på sørsiden, men undertegnede har ikke vært der på vinteren ennå, og kan derfor ikke uttale seg. 

 

For mer utfyllende informasjon om tindenåltoppene og deres ruter, eller for generell info om klatring i Bodøområdene, gå inn på: isklatring.no  NB. Husk å vippse!